Min kjelke er lastet med…

Prosjektet er en videreføring av serien Visita. Tema kretser rundt forandring over tid og de ulike faser av utvikling og nedbryting i bygningsmaterialet. Form og materiale påvirkes av klimatiske forhold og fargelegges av mine erindringsbilder. Motivene er inspirert av gamle hus og løer i Nord Østerdal og gammel norsk byggetradisjon.

 

Les omtale her >>

ERINDRING OM EN RYTME, DRØMMEN OM EN FORM

 

Det startet med Cuba. En reise i et eksotisk og frodig landskap. En øy i solen med levende kultur, fargerike, musikalske rytmer – og en mørk sosialpolitisk skyggeside.
Forfallet, fattigdommen, desperasjonen kom til syne i bygninger og hus der menneskene bodde. Det var de nedslitte bygningsmassene, fraværet av vedlikehold og reparasjon som fanget min interesse.

 

Etter reisen til Cuba har jeg vært i gang med et prosjekt som dreier seg om hus. (Og som har utviklet seg i tre faser, som en triologi). Tema er form og uttrykk i det hverdagslige og kjente. Jeg er fascinert av det vakre som eksisterer i gamle og slitte bygningskropper, form og forfatning etter lang tids bruk. I et større perspektiv berøres spørsmålet, ikke bare om det estetiske, men også om etiske verdier i det velbrukte og varige.

 

Huset som form og motiv har med mennesker å gjøre. En plass for menneskelige eksistens. Huset er bygget av noen, for noen på et sted som har betydning for brukerne. Dette er et velkjent objekt som alle har et forhold til. Etter hvert handler prosjektet også om ulike kulturer, som en slags reisebeskrivelse i forskjellige bo- og byggetradisjoner i ulike deler av verden. Prosjektet startet med Cuba og serien Visita, forsatte i Nord Østerdal med serien Min kjelke er lastet med… og skal ende i det urbane Paris.

 

Prosjektets bakenforliggende tanke kretser rundt forandring over tid og de ulike faser av utvikling og nedbrytning i bygningsmaterialet. I serien Min kjelke er lastet med…. er det trematerialets forvandling fra et organisk tre, til bygningsmasse som vern og beskyttelse for mennesker og dyr, til det nedbrytes og inngår i symbiose med naturen. Motivet er inspirert av gamle hus og løer i Nord Østerdal med innspill fra barndommens erindringer og min kjærlighet til gammel norsk byggetradisjon.

 

Min kjelke er lastet med… er en videreføring av Visita. Tema for serien refererte seg til det fysiske miljøet hvor mennesker bor, i ulike sosiale og politiske forhold på en øy i Karibien. Intensjonen var, og er fortsatt, å formidle estetikken i det dagligdagse hvor vær og vind og levd liv har satt sine spor. Visita viste bygningsdetaljer, spesielt dører som metafor for menneskets relasjon til omverden: i kommunikasjon med, eller i avstand til andre mennesker. I Min kjelke er lastet med….. er estetikken i det gamle og slitte fortsatt viktig, men nå trer bygningskroppen og husets form og rytme sterkere frem. Form og materiale påvirkes av klimatiske forhold og fargelegges av mine erindringsbilder.

 

Tittelen Min kjelke er lastet med… referer seg til den tyske kunstneren Joseph Buys og hans verk das Rudel / The Pack (1969). Møtet med dette verket ga meg en ”aha” opplevelse og bidro til forståelse og interesse for hans kunstnerskap. Det var Buys tankeenergi og ”power of thought”/ tankens kraft, hans sans for det myke materialet som fanget min interesse. Beuys arbeidet med hverdags- eller gjenbruksmateriale: det organiske og naturlige ustabile og var opptatt av den energien som materialet tilførte verket.

 

Alle mine arbeider er utført i animalsk ull. Resirkulasjon av gamle militære ulltepper gir referanse til tema og motiv. Teknikken er diverse stofftrykkteknikker som innfarging, tegning og ätz på ull og håndsøm.

 

*******

 

EN DØR SOM VIL ÅPNE SEG.
Tre dikt til Runa Bogers tekstilarbeider, Thor Sørheim – Januar 2012

 

 

Hus med to vinduer.
Vinduer vevd av lys og ull krever
et blikk som ikke trenger gjennom,
men blir stående som et vaktsomt rådyr
i skogkanten Et vindu er en overgang mellom inne
og ute, det kritiske øyeblikket hvor vi kan åpne oss
eller lukke oss for verden. Vi kan se, vi kan berøre et hus
som har vevd seg inn i ulltrådene, regnet og trærne,
grunnsvillen synker stadig lenger inn i historien. Vi kan høre
det søkker i laftingen, og fargene falmer, ikke i takt,
et hus marsjerer ikke, det lener seg mot gårsdagen
og blir en del av omgivelsene samtidig
som det rykker ubønnhørlig fram mot neste dag,
i kamuflasjefarger, spettete, plaget av vær og vind,
og altfor sterk sol. Lyse vinduer forteller en historie,
ikke fordi vi ser inn eller ut, men fordi vi aner
stoffet og sansene erindringen er laget av.

 

 

Lukket hus.
Vi tar et skritt tilbake og ser en form
av vegger, takskjegg, vinkler,
flater reiser seg ulogisk for øyet,
linjer forsvinner i et gammelt utgangspunkt,
det ligger i blikkets natur å kalle dette
for et hus selv om dører og vinduer mangler,
og fargene skifter ham når de runder hjørnet.
Da må vi følge tråden som knytter berøringen
til veggen, de sterke fargene som fanger opp
skyggesidene, og den blå bakgrunnen
med fingeravtrykkene. Det er vi som må dikte opp
ljåen som henger på en spiker øverst på veggen,
det brune kruset og vannøsa inne på kjøkkenbenken,
eller melkespannet på trammen. Historien er
en samler av blodstenkte tepper etterlatt
på slagmarken, en gjenbruker av fargene fra siste
solnedgang, en forteller som viser oss det vi var
i ferd med å glemme. Selv i et lukket rom er det noe
som kaller på vårt nærvær.

 

 

Hus med dør.
Og vi kommer før eller siden fram
til et hus mellom lysegrønne og sørgegrønne
render, en dør med fiolette drømmer, og hvis vi
uforvarende famler med handa på baksiden av vindskiene,
for å finne en nøkkel, vil vi oppdage at på gavlen er det
bilder av soldater, fallskjermshoppere og bombefly.
Mørke ornamenter som nærmer seg truende
med nervøse telleskritt, et hus kan ikke eldes uten å stå
i strid med de kreftene som veksler ut freden
i reisverket og takåsene, et hus vender seg aldri
med vinden. Her har noen søkt ly for morderens kuleregn,
her har noen opplevd en lykkestund i solmettet mørke,
og vi står på terskelen til en ny innsikt,
ikke fordi vi har funnet nøkkelen, som like gjerne
kan befinne seg på innsiden av låsen, eller innvevd
i bildemakerens forsøk på å holde noe fast. Det er
ornamentene som er nøkkelen til den fortellingen
vi skal lytte til, om sverd som blir smidd om til ploger,
kuler som blir smeltet om til lysestaker og soldatens teppe
som blir vevd om til en dør som åpner seg
når vi har sett lenge nok.

Produksjonsår

2010-2012

Utstilt

Kunstbanken Hedmark kunstsenter, Hamar (2012) Lørenskog kunstforening (2013)